FJORDHYTTER I FJORDHAGE
Det er eit aktivt jordbruk på Hebnes. Skal dei halde tritt med inntektsutviklinga i samfunnet må bøndene ha stor vilje og evne til omstillingar i produksjonen. Mellom dei som tenkjer nytt er Arild Hebnes og Toyni Tobekk som driv «Bakkjen», bruk nr. 10 lengst aust i gardslandskapet på Hebnes. Arild overtok garden etter foreldra i 1988, Toyni kom på besøk til ei venninne i 1991, søt musikk oppsto, og Toyni blei verande. «Det var så framandt at det blei eksotisk», seier ho, tredve år og fire barn seinare. Ho kom frå Kongsvinger, så innanlandsk som det kunne bli. Ho hadde ring i nasen og svarte klede, blei gardkone, lærar, konsulent og ein heil del anna på eit nes langt vest i fjordane.
For Arild og Toyni var det klart at dei burde ha fleire bein å stå på. Garden har ikkje veldig stort jordbruksareal. Hovudproduksjonen har vore gris. For mange gardar har sal av hyttetomter vore ei god inntektskjelde, men skal ein ha varige inntekter er det betre å leige ut tomter. I 2008 fekk Arild og Toyni ideen om å etablere eit hyttefelt basert på ideen bak kolonihager, små hytter på leigd areal. Og som tenkt så gjort, i 2011 sto den første hytta ferdig.
Hyttene blei teikna av arkitekt Per Fremmersvik ved det daverande arkitekt- og rådgjevingskontoret KonSul på Sand, og bygt av Hebnes Tre. Dei er på 35 kvadratmeter, som gir plass til nødvendige opphaldsrom, kjøkken og to soverom, og dei står på tomter på 200 – 300 kvadratmeter. I tillegg kan hytteeigarane få tilgang til plass i ein åker utanom og leige av plass i sjøbod ved fjorden.
Ideen slo an. Alle dei 26 tomtene som var regulerte til formålet er nå utleigd, og halvparten av hytteeigarane har tinga seg plass i åkeren. Her blir det dyrka poteter, gulerøtter, rødbeter, mais, jordskokk, kålrot og lauk, og ved sida av å vera ein plass for dyrking av eigne grønsaker er det blitt ein populær møteplass. Det er stor spreiing i alder og familiefase og Toyni registrerer at det er lys i hyttene til alle tider. Hyttene ligg slik til at det er stutt veg til sjøen, og heller ikkje så langt til fjellet, anten ein vil på tur i nærområdet på Ropeid-halvøya, eller ein vil på høgfjellstur i Gullingen-området i Suldal. Noen ser og syn på å bruke butikk- og kulturtilboda på Sand.
Hyttene har skapt nytt liv på Hebnes – tilsynelatande utan at dei fastbuande har tatt skade av det – og auka omsetning for lokale produsentar og nærbutikken.
Om ikkje det var nok: Arild og Toyni har ei stund visst at dei måtte finne fleire alternativ til griseproduksjonen. Dei var klar over at Hebnes hadde eit klima som kunne gi grunnlag for ny produksjon. Klimamessig er Hebnes om lag som i England. Her er lange og lyse døgn med ein lang vekstsesong. Det kritiske er faren for frost om våren, og for mye regn. Førstevalet var frukt, men det viste seg at det ikkje var så lett å få til gode og sikre leverandøravtalar. Så blei det vindruer. I 2020 planta dei ut dei første vinstokkane, i 2021 fleire, til saman skal det bli 4000. Første produksjonen er planlagt i 2023.
Det er ikkje heilt unikt. Det er fleire som driv med druer i Norge, og det er hjelp å få både til det eine og det andre. Druene skal med tida bli til kvitvin. Og lurer du på om det kan gå an, så er prosjektet velsigna av ein professor ved landbruksuniversitetet på Ås, som har tru på at det er råd å lage vin på Hebnes. Kanskje kan det bli høve til ein prøvesmak? Toyni er usikker. Det er eit strengt regelverk kring produksjon og servering av slikt her i landet.
Etter ei morgonstund ved frukostbordet til Toyni skjønner vi at ein innlandsbu som ho kan takle både vestlandsbønder, hyttefolk og druestokkar, men kva med sjøen, Toyni, korleis har du det med den? Ho snakkar om mannen som er glad i å fiske. Og så, som nummer to, om at ho likar å reise på båttur, tøffe rundt mellom øyane. Etter kvart har ho fått det slik at ho blir litt andpusten når ho ikkje ser sjøen, ho som hadde levd i over 20 år før ho fekk sjå han. Derifrå auser ho seg opp over politikarar som vil ta frå oss hurtigbåten, vårt «tog», vårt viktigaste kommunikasjonsmiddel, eller ferja til Nedstrand. Skal vi kunne bu her, halde oppe eit godt gardsmiljø og levere varer og tenester, fritid og rekreasjon, må vi ha eit noenlunde oppegåande rutetilbod.