Allereie før 1920 var det reist 18 hus med til saman 50 familiehusvere, eit ukjent tal hyblar og eit mellombels sjukehus. Husbygginga heldt fram også i 1920, med reising av dei siste husa nedst i Håkonsgate, og ein del hus langs det som da var Olavsveien, men som nå er Åbødalsveien.
Større fart i byggeaktiviteten ser det ut til at det blei etter at produksjonen kom i gang, og innan 1930 var det bygt 69 hus med til saman 199 husvere. Da var det meste av dei sentrale delane av byanlegget bebygt, og det ser ut til at interessa for ytterlegare utbygging tapte seg for ei tid.
Etter krigen tok bustadbygginga seg opp att, og nå var det i dei søndre delane av Kongsveien og i Brekkeveien og Brekkebakken at dei fleste av dei nye husa blei bygde.
Heile området som EFP fekk disponere til bustadbygging var på kring 400 mål. I alt blei det reist 120 hus på området. Av desse 33 einebustadar, 50 tofamiliehus, 2 trefamiliehus og 36 firefamiliehus. Det skulle til saman bli 283 husvere. Heile det området som var planlagt til bustradformål er likevel ikkje utbygt. Opphavleg var både Brekkeveien, Kongsveien, Parkveien og Griegsgate tenkt forlenga mot Nordelva, men nå er dette området delvis regulert til andre formål, og det er få eller ingen ledige tomter att i Åbøbyen.
I starten var det verken vatn eller straum i husa, men det kom etter kvart, saman med fint opparbeidde gater, fortau og parker. Standarden var rimeleg høg, og blei enda betre da infrastrukturen kom på plass og folk fekk bad og vassklosett i husvera sina. Verksleiinga meinte sjølve at standarden på husa var mellom dei beste i sitt slag i landet, og fekk medhald i den vurderinga av folk som kom på besøk. Det som ikkje blei lagt så stor vekt på var røyken og støvet frå fabrikken som la seg som eit teppe over Åbøbyen da vinden kom frå sør-vest, som han ofte gjorde.