Ydstebøhavn er ei tett, triveleg og mangfaldig samling av trehus,
naust og brygger i ulike fasongar som har vakse fram frå slutten av 1700-talet.
Fyrdrift, losverksemd, tollstasjon, gjestgiveri og handel ga grunnlag for
busetting av folk med andre yrke enn fiskar og bonde, og så var det sjølvsagt
fiskarar og handverkarar av ulike slag utan eigedomsrett og tilknyting til gard
som sette seg ned som strandsittarar i Ydstebøhavn. Mange av dei eldste husa
står ennå, noen er moderniserte, andre rivne og erstatta av nye, men strukturen
og målestokken i busetnaden er nokså godt vidareført.
Namnet Ydstebø kjem av gardsnamnet, den ytste garden. Ross, som i Rossøy,
betyr hest. Men kvifor Rossøy fekk dette namnet, kan vi berre spekulere i.
Det gamle stovehuset har følgt same utviklinga som elles i Ryfylke. Stova
var ei lafta tømmerkasse, med gang og kammers i reisverk. Frå første del av
1800-talet og til godt ut på 1900-talet blei det tredelte huset vanleg, med to
lafta stover i kvar ende av huset og gang og kjøkken i midten. Mot slutten av
1800-talet fekk husa ei firkanta form, med to stover fram i fasaden, og med
kammers, kjøkken og gang bakom. Frå gangen gikk det trapp og til andre etasjer,
der det var soverom og kammers. Husa var enkle, likevel kan ein obeservant
turist sjå klare stilhistorske trekk som viser at ein følgde med dei europeiske
moteretningane i detaljar som glas, dører og listverk. Langs sjøen ligg sjøhusa
som perler på ei snor. I 1948 blei det registrert ikkje mindre enn 44 sjøhus på
øya. Dette er hus som tradisjonelt har vore bygt som stavkonstruksjonar.
Det låg godt til rette for å ta på seg losoppdrag frå Kvitsøy, og mange såg
ein utveg til inntekt frå losing – altfor mange i ein periode, slik at det blei
hard konkurranse om oppdraga. Men etter kvart blei lostenesta betre organisert,
og frå kring 1900 var det etablert ei samlosing med seks faste losar. Med
bakgrunn i den framskotne posisjonen Kvitsøy hadde i lostenesta, var det
naturleg at Kvitsøy blei vertskommune for ein trafikkstasjon. Kvitsøy
trafikkstasjon, som ligg godt synleg på høgda over Ydstebøhavn, blei opna i
2003 og har ansvar for både trafikkovervaking og losing.
Så greitt var det ikkje å få rutebåtsamband til Kvitsøy, sjølv om det blei
argumentert sterkt og godt for at det var behov for det. «Fyrbetjente,
rorskarle og mangde lodse have bolig paa øen», siterer Njål Tjeltveit i boka si
om båtstoppestader i Ryfylke. «Ulempen ved ikke at have postgang og
dampskibsfart i lighed med andre distrigter er derfor meget stor.» Først i 1870
begynte dampskipa som gikk til Rennesøy og Skudeneshavn å gå innom Kvitsøy ein
dag i veka, sist på 1870-talet 2 – 3 dagar i veka.
I starten var det ikkje brygge. Dampbåten måtte bordast. Så blei det bygt ei
brygge i Leiasundet, sidan kom det og kai i Ydstebøhavn. Først i 1913 sto det
ferdig ei skikkeleg steinkai i Ydstebøhavn, den som nå blir kalla «Gamlekaien»
og som var i bruk like til det kom ferjesamband til Vollsøy i 1975.
FYRET
Kvitsøy fyr skal vera det eldste fyret i Norge som fortsatt er i drift. Det
blei tent første gangen i 1700, som den tredje faste fyrstaden i Norge,. Det
første fyret var eit såkalla vippefyr, ei innretning med ein lang stokk med ei
korg i enden der ein kunne brenne kol. Ein rekonstruksjon av det gamle
vippefyret er reist på nordsida av fyret.
I starten var det eit privat fyr, men i 1815 overtok Staten ansvaret for
drifta.
Det nye fyret, det som er eit landemerke for heile Kvitsøy og havområda
ikring, blei reist i 1829 og fekk si nåverande form 30 år seinare. Dette var i
starten også eit fyr med kolbluss, men det blei opp gjennom åra påbygt og
ombygt i fleire omgangar. Det som i starten var eit fyr på 18 meter blei ved
ombygginga i 1859 forhøya med 7,5 meter. Fyret blei elektrifisert i 1938 og
automatisert i 1969.
Dei andre bygningane som hørte til fyrstasjonen, fyrvaktarbustad og naust,
er i dag i bruk til andre formål.
Kvitsøy fyr fungerer som første landkjenning for sjøfarande på veg mot Boknafjorden
og innseilinga til Stavanger, Sandnes og Ryfylkeøyane. Fyret er freda og er
tidvis ope for publikum om sommaren.
MÅLAREN LAURITZ HAALAND
Ein av dei best kjente kvitsøybuane er marinemålaren Laritz Haaland (1855 -
1938 ). Han utdanna seg først til skipsbyggar, men så heldt han fram og tok
utdanning som kunstmålar. Han var først og fremst marinemålar. «Den som skulle
bli marinemaler måtte ha god kjennskap til rigging og skrog og hvordan skip
oppførte seg i sjøen», skriv Anders Olsen i ein artikkel om Haaland.
Han stilte ut dei første arbeide sine i 1881, og blei godt mottatt. Snart
var han representert på store utstillinga i utlandet, som på ei
fiskeriutstilling i London i 1883 og på nytt i 1893. På den siste vant han
sølvmedalje for måleriet sitt. I perioden fram til 1910 var han med på dei
fleste store utstillingane i Norge og var i tillegg med på ei rekke utstillingar
ute i verda, t.d. i Chicago, Berlin, Hamburg og St. Petersburg. «Dette viser
Lauritz Haalands nasjonale og internasjonale status som marinemaler»,
konkluderer Olsen.
Haaland var og ein habil fotograf, og ofte brukte han motiv i fotografia som
grunnlag for måleria sine. Gjennom fotografia gjennomførte han ein interessant
dokumentasjon av landskap og hendingar langs norskekysten. Museum Stavanger har
ei samling på kring 220 fotografi etter Haaland.
I fleire år budde Haaland i Oslo om vinteren og på Kvitsøy om sommaren, men
så busette han seg på Kvitsøy fram til han døydde. Huset hans på Kvitsøy er eit
staseleg hus i sveitsarstil som ligg på øversida av vegen gjennom
tettstadbusetnaden i Kvitsøy, opp frå Gamlekaien. Dei nåverande eigarane dreiv
ein periode kunstgalleri Lauritz Haalands atelier som er ein del av huset. Men
vil ein sjå måleri av Lauritz Haaland nå må ein oppsøke galleri og museum som
stiller ut måleria hans.