I 1938 blei husa selde på auksjon for å få dei rivne. I dag er det såleis berre murane att etter bygningane,men to av formidlingsbygga som er sett opp som lekk i utviklinga av Nasjonale turistvegar er plasserte der kontorbygget og vaskeriet sto.
Gruvedrifta i Allmannajuvet førte ny aktivitet og nye folk til Sauda. Ein kan sjå på ho som ei slags ouverture til kraftutbygginga og industrireisinga, men det fekk støre konsekvensar da lokale entreprenørar, og etter kvart storkapitalen, fekk interesse for utbygging av vasskrafta. «Då avgjerda om utbygging av Storelv-vassdraget vart teken i 1914, var dette i realiteten ei avgjerd om ei total omforming av Sauda-samfunnet», skriv Trygve Brandal i ein artikkel om krafthistoria. «Utnyttinga av vasskrafta til produksjon av elektrisk energi er grunnlaget for det Sauda-samfunnet vi kjenner i dag», skriv han vidare.
Saude Vassdragsselskab blei skipa i februar 1913. Seinare same året blei det halde konstituerande generalforsamling i det som blei heitande A/S Saudefaldene. Stortinget ga konsesjon for utbygging av Storelva i juli 1914. Eit viktig konsesjonsvilkår var at utbyggarane blei tilplikta å «skaffe arbeiderne sundt og forsvarlig husrum, tomter til bygning av egne hjem med veier, vand, kloak og elektrisk lysanlæg samt grund til forsamlingslokale, til lokale for kooperativ eller anden handelsvirksomhed og lignende». Eit viktig grunnlag for det byanlegget vi kan oppleve i dag ligg altså i konsesjonsvilkåra for kraftutbygginga frå 1914.
Dei første anleggsarbeida kom i gang i mars 1915. Ombygging av vegen til Hellandsbygd var noe av det første dei måtte ta i ferde med, men også reising av permanente bustadar både i Sauda og i Hellandsbygd. Arbeidet med kraftstasjonen ved Storlivatnet (Stasjon I) starta i oktober 1916. Han var klar for prøvedrift tre år seinare, men var heilt ferdig først i mars 1920. Stasjon II ved Dalvatn var klar til prøvekøyring to år etter.
Stasjon III, kraftstasjonen som står nede med sjøen innafor bygningane til smelteverket, blei sett i drift i februar 1931. Dette er den best synlege av kraftstasjonane, og han hadde lenge fått stor merksemd som muleg verneobjekt etter at han blei tatt ut av drift da det nye Sønnå kraftverk var ferdig i 2009. Kraftstasjonen og rørgata blei freda i 2020.
Formålet med kraftutbygginga var å selja kraft til selskapet Electric Furnace Products Company, Limited (EFP), som var eit dotterselskap av Union Carbide and Carbon Corporation i New York. EFP ville etablere ein karbidfabrikk i Sauda, men botn fall ut av marknaden før dei kom i gang, så det blei ein ferromanganfabrikk som først opna i 1923.
I tida fram til igangsettinga av fabrikken hadde det gått føre seg ei omfattande anleggsverksemd i Sauda. Kraftutbygginga hadde starta i 1915, brakker og bustadar kom opp for å huse arbeidarar og funksjonærar, på Klubben, ned mot sjøen, hadde EFP fått 200 mål til rådvelde til å bygge fabrikk på. «Den gamle jordbruksbygda skifte fullstendig utsjånad», skriv Arnvid Lillehammer. «Ikkje berre i fjellet, men også ned i bygda, der folk flest kunne fylgja med på endringane frå dag til dag».
Kombinasjonen av behov for husvere, strenge konsesjonsvilkår og teikn til paternalistiske haldningar hos arbeidsgjevaren, førte til at Sauda fekk ein av dei mest velforma industribyane i landet.